Meg og Niko

Jeg heter Inger Lill og er lærer. Jeg har to sønner- Sindre som bor hjemme og Preben som er voksen og for lengst er flyttet hjemmefra. Vi har 4 raser- Dobermann, Dvergpinscher, Engelsk Toy Terrier og Russisk Toy Terrier, foruten en katt. Vi bor i Kokelv i Finnmark Fylke på et nedlagt gårdsbruk med 7,8 mål eiendom. Videre har vi 3 store hundegårder (12 kvm/55 kvm/ 65 kvm), der de to største av dem har utgang fra huset. Naturen er rett utenfor døra- og det er flotte turområder omkring oss- på alle kanter. Jeg har vekslet mellom å ha fra 1-4 hunder om gangen store deler av mitt liv, og fant etterhvert ut at jeg hadde lyst til å kombinere min hobby med litt avl på "fritiden".

En del mennesker kaller meg ”hundegal”. Har stort sett bestandig holdt på med hund allerede fra jeg var liten. Hadde faste tider jeg luftet hundene i nabolaget der jeg bodde. Var aldri barnevakt som jeg kan huske. Bare hundepasser. Derfor måtte jeg jo også dra på utstillinger for å se på når anledningen bød seg. Slik ble jeg godt kjent med ulike hunderaser. Min første hund var en engelsk basset som het Kimmi. Hun fikk jeg da jeg var 9 år gml. Senere kom dobermannen Toya da jeg var 18 år,som jeg fikk til redusert pris pga utstillingsfeil, golden/setter-blandingen Tarzan da jeg var 25 år, og senere border/schafer blandingene Toya og Tinka,  rottweiler/schaferblandingen Rocky(omplasseringshund), og dobermannene Niko, Shiba, Sara og Troya.

Som tenåring jobbet jeg i arbeidsuka i 8 klasse på en kennel som het Kristensens kennel i Asker. Den er nå nedlagt. Der avlet de schafere og labrador. Jeg fortsatte å jobbe der 1 gang i uka + noen helger og ferier til jeg var ferdig med niende klasse. I denne perioden skulle vi skrive en særoppgave på skolen. Hadde foto media som valgfag og valgte å kombinere arbeidspraksis med fotomedia til oppgaven for å lage den. Gjennom kennelen fikk jeg bedre kjennskap til ulike hunderaser enn jeg hadde hatt fra før. Det var da jeg oppdaget dobermannen. Syntes den var flott og se på, men trodde som folk flest at disse hundene var ”gal” i hodet. Gjennom kennelen som hadde ulike tilbud til hundefolk, oppdaget jeg at mange mente at dobermann som andre hunder blir hva eieren gjør dem til. Jeg ble nysgjerrig på dette og begynte å undersøke det. Dermed ble det til at jeg skrev en særoppgave om dobermann. Jeg brukte tidligere erfaringer og gikk på utstillinger og tok bilder for å komme i kontakt med ulike oppdrettere. Dette lyktes jeg med og begynte å lage intervjuskjemaer og dro hjem til forskjellige oppdrettere med og uten valper for å prate med dem. Interessen min for rasen ble ikke mindre. Jeg ønsket å begynne med dobermann, lydighet og utstilling, men det drøyde mange år før jeg begynte å føle meg trygg på at tiden var moden. Til slutt kunne jeg begynne å realisere min barndomsdrøm. Niko fikk jeg da jeg var 35 år.

Jeg hadde da Toya og Tinka fra før, som var godt voksne damer som hjalp meg med oppdragelsen av Niko. De var kosehundene i familien. Med Niko begynte jeg med utstilling, lydighet og spor og dette gikk kjempebra…Om enn veeeldig tregt… Ønsket meg flere dobermann, men tenkte at det burde vente til Toya og Tinka vandret til den andre siden. Men så…fikk jeg plutselig et tilbud jeg ikke klarte å si nei til. Og der kom Shiba også. Så da ble Toya og Tinka både microshippet og rabiesvaksinert de også i en alder av 7 og 8 år. De måtte jo få være med de også når vi skulle begynne å reise til utlandet på utstilling ikke sant? Heldigvis var begge de gamle tispene veldig lydige og lett å ha med å gjøre. Ellers hadde det blitt veldig tungvint. Etter at Shiba forlot oss alt for tidlig, kom vi etter hvert over den vakre og snille dobermannen Sara i slutten av 2011.

Da min yngste sønn Sindre var liten, var han ivrig med og deltok på ulike kurs og treninger vi hadde med hundene. Men ettersom at vi kun hadde store hunder ble det ganske begrenset hva han kunne "hjelpe" til med. Dermed følte jeg at tiden ble moden for å gå til anskaffelese av en "liten" hund også, som forhåpentligvis var lettere for ham å håndtere. Jeg som var vant til de litt større typene, syntes at hvis vi skulle ha en liten hund, måtte det bli en litt "tøff" type. I første omgang falt da valget på dvergpinscheren, som jeg følte at kunne ha en del fellestrekk med dobermannen. Derimot var i den perioden ikke mulig å finne en Dvergpinscher som oppfylte mine ønsker. Siden vi bor lengst nord i landet, syntes jeg dengang det virket for komplisert å skulle hente noe "sørfra". De vi kom over ellers var enten ikke registrert, hadde utstillingsfeil eller "feil farge". I den forbindelse oppdaget jeg for første gang den Engelske Toy-en. De var jo ikke helt ulik Dvergpinscher ( i eksteriør)+at jeg fikk et veldig godt inntrykk generellt av rasen gjennom kontakt med oppdretteren av vår første "miniatyrhund" Aile- Engelsk Toy Terrier(ETT). Slik ble det til at vi fikk vår første ETT. Ikke stort mer enn et år etter vår søken etter Dvergpinscher, ble vi kontaktet av oppdretter til det som skulle bli vår første DP. Han hadde husket på oss fra kontakten året før, og hadde nå ei tispe vi kunne få overta. Han hadde avviklet DP-oppdrettet sitt, og tispa hadde vært på for. Ettersom at forvert ikke hadde anledning til å ha henne lenger (hun ble sendt tilbake til oppdretter), kunne vi få henne for en rimelig penge-3,5 år gammel. Det syntes jeg var veldig hyggelig, og det var jo bare morsomt- med BÅDE en ETT og en DP...Ikke sant? Slik kom vår første DP i hus- Centa.

Dette ga virkelig mersmak. Jeg som nå var bitt av utstillingsbasillen, måtte selvfølgelig prøve Centa også på utstilling. Dette gikk ganske bra syntes jeg- selv om hun ikke var den som "knocket" de fleste ut- slik som Niko. Og med problemene ang anskaffelse av en brukbar Dvergpinscher friskt i minne, begynte jeg å vurdere å prøve på et kull. Hunder etter eksteriørmessige gode og helsesjekkede foreldre, fantes det sannelig ikke FOR mange av her i Finnmark. Som sagt, så gjort! Jeg fulgte raseklubbens anbefalinger og forsøkte meg på dette. I starten så alt ut til å gå bra, og jeg bestemte meg for å søke om kennelnavn. Men etterhvert fikk jeg også erfaring med å møte motgang. Jeg forsøkte meg på både Dobermannkull, Engelsk Toy kull og Dvergpinscherkull. Etterhvert møtte jeg både helsemssige faktorer som dukket opp i linjer, problemer med eiere, mistenksomhet omkring min "seriøsitet" som oppdretter og andre ting. En periode vurderte jeg å rett og slett bare gi opp alt som hadde med oppdrett å gjøre. Men så...Var det jo alle de "ålreite" menneskene man også hadde fått kontakt med. Andre oppdrettere som forsto problemene, og hadde sett og erfart lignende ting. Jeg kunne liksom ikke gi heeelt slipp heller. Etterhvert fikk jeg en dypere forståelse for avl og oppdrett en jeg hadde hatt fra før. Blant annet forsto jeg etterhvert bedre hvorfor enkelte kombinasjoner kanskje ikke passer så godt i lag, selv om begge foreldre oppfyller raseklubbenes krav. Jeg lærte mer om hvordan man kan undersøke ting selv, og ikke minst HVA man bør se etter i ulike linjer før man bestemmer seg for å kombinere to hunder. Jeg lærte også masse om de forskjellige retningslinjer fra raseklubber innenfor ulike raser, og ikke minst om HVORFOR det er slik- om ulike utfordringer og problemer, som varierer mye fra rase til rase. Dermed fikk jeg også en bedre forståelse av hvorfor det er så ulike avlsanbefalinger fra rase til rase. Ikke minst fikk jeg også en dypere forståelse av hvor viktig det faktisk er å være kritisk til valpekjøpere!

Gjennom erfaringene jeg gjorde, tok jeg etterhvert noen valg omkring hva/hvilken hunderaser jeg vil prioritere i oppdrettet.  Bl.a fordi vi bor veldig langt nord, blir det vanskelig for oss å drive aktivt med den type brukshundaktiviteter som en oppdretter av Dobermann bør prioritere. Vår Russiske Toy tispe, har vi ikke lyktes med å få noen kull på etter 3 forsøk. Dessuten banker nok hjertet litt hardere for den allsidige Dvergpinscheren, som er mer en "brukshund" enn jeg føler at russeren er. Vi har også med tiden vært så heldige å få flere fantastiske Dvergpinschere- som kommer fra linjer og oppdrettere jeg har lært mye om/av. Den Engelske Toy-en føler jeg at er et godt alternativ for mennesker som kanskje synes Dvergpinscheren er flott og se på, men som kanskje ikke har helt forståelse for hvor mye en energisk og bestemt Dvergpinscher faktisk krever. Den er nok også litt mer "fleksibel" hva angpår boplass osv enn enn Dvergpinscheren ofte er. Samtidig er den høyst brukbar innenfor mange ulike hundesporter, akkurat som Dvergpinscheren. Det skal enn sies at den som oftest er noe mer "værsyk" enn Dvergpinscheren, og trenger flere "klær" enn den mer robuste DP-en. Derfor passer den som oftest godt for mennesker som kanskje setter større pris på " varmen" for å få ting gjort, enn for personer som mer enn gjerne beveger seg ut i det meste av vær og vind. Dermed blir kennelen fremover hovedsakelig å basere seg på Dvergpinscher og Engelsk Toy Terrier.  

Hilsen Inger Lill